Behager, men overrasker ikke.
I 1996 anmeldte jeg det ukjente bandet Ephemeras debutalbum, «Glue». Det ble et positivt bekjentskap. Det skulle gå flere år før jentetrioen fikk sitt velfortjente gjennombrudd, som først kom med albumet «Air» og megahiten «Girls Keep Secrets In The Strangest Ways» i 2003.Ephemera har helt siden debuten hatt en solid formkurve. De viser med sin femte utgivelse at de fremdeles holder koken og har ting å melde.
«Monolove» er et vakkert og smått sofistikert album med delikate nyanser og yndige strykerarrangementer. Ingen av låtene har hitpotensial à la «Girls...», men det er lite å utsette på melodihåndverket. Her triller de ut den ene behageligheten etter den andre.Du skal ha et stemoderlig hjerte for å klare å mislike dette.
Det mest imponerende med Ephemera er egentlig ikke det musikalske, men hvordan de forvalter sitt talent. Etter debuten har de tre kvinnene drevet bandet som et kunstnerisk a/s der de selv har hatt kontrollen. I begynnelsen var referansene til andre artister tydelige. Nå likner de bare på seg selv.Trygghet og selvsikkerhet preger dem. «Monolove» er mer duvende og beroligende enn tidligere utgivelser, men det mykvarme vokaluttrykket er fortsatt i fokus.
Etter flere flotte plater er det lov å etterlyse overraskelser.For meg blir «Monolove» nok en gjennomarbeidet plate fra tre kvinner som vet hva de vil, men som burde villet noe mer. Pene, korrekte plater uten lyter er nødvendigvis ikke de mest vellykkede. Hva med å kvesse klør og flekke tenner?
[x]