Ephemera blotter hele perleraden.
Jentene fra Laksevåg lager lyd som om de var yndige småpiker på vei i bursdag. Det bør bli litt av en feiring!For det er ti år siden venninnene måtte ha hjelp selv til å finne C-en på gitaren – og nå er de et av landets mest umiskjennelige poporkestre.
Den gang var de Stina Nordenstam på rødbrus, nå lager de sin egen champagne. Det lyder muligens pretensiøst, men uansett, Ephemera er blitt voksne!Når «Monolove» er blitt deres mest tiltalende album så langt skyldes det at uskyldslyden er fôret med sterke, poetisk formulerte følelser høstet fra erfaring. Samtidig våger produsent Yngve Sætre jentene utpå stadig dypere vann. Ikke sånn at Ephemera noen gang kommer til å høres ut som Motorhead, men i sitt fragile univers har de likevel tatt syvmilssteg.
Denne gangen setter de personlig rekord i det å snike inn freidige detaljer uten at det blir forstyrrende. Det drar låt etter låt i retning det komplette. Hør for eksempel «Call Me Home» og forestill deg den uten den zoologiske hagen med bakgrunnsdetaljer. «End» uten akkurat den pianolyden. Eller «Leave It Like That» uten strykerne. Sammen med «OnThe Surface», «Put-On-Smile» og «Do's And Don'ts» er de med og gjør «Monolove» til høstens letteste å anbefale. For jentene har med årene også blitt flotte formidlere, med en slentrende timing i vokalen som er utrolig tiltalende. Skulle man etterlyse noe, måtte det bli at de nesten gang tør enda mer vokalmessig.
Litt fandenivoldsk råhet kunne blitt sexy.