Å høre Ephemera er som balsam for sjelen. Deres ungpikemyke stemmer smyger seg fortsatt fjærlett inn i bevisstheten. Deres sanger er omspunnet av en ynde som er helt deres egen bedrift. De har et gjenkjennelig varemerke som de har klart å gi nye friske nyanser.
Monolove" er akkurat så avvæpnende sofistikert og gjenkjennelig annerledes som man kunne ønske seg. Dermed er et gryende krav om fornyelse blitt ivaretatt på en suveren måte. Om de for alltid vil bli målt opp mot "Girls Keep Secrets In The Strangest Ways" gjør ikke det all verden heller. Det kan de leve fint med."Monolove" er det beste beviset på at det bor så mye mer i disse tre jentene enn en vellykket landeplage kan kamuflere. De tør å utfordre seg selv uten å miste sin egenart av syne. De skjuler ikke sin sårbarhet. Det synes jeg er platens sterkeste side.
Sangene er oppfinnsomt krydret med små delikate instrumentale detaljer og passasjer som beriker sangenes ofte skjøre stemningsleie. Ta for eksempel de ledsagende strykerne i "Leave It At That", eller den impresjonistiske klimpringen som omslutter sårbarheten i "Chaos". Virkningsfulle detaljer som gir sangene en tilleggsdimensjon. Likedan med den tilbakeholdne rytmikken i "Paint Your Sky". De klarer å være utypiske innenfor egne rammer. Det er noe med selve atmosfæren som skapes i hver enkelt sang som virker så sterkt og betagende.