«Døgnfluene» fra Bergen har holdt på i ti år, og det feirer de med sitt femte album. Og selv om kanskje lite er nytt under solen, låter det fortsatt søtt, varmt og godt. Klart dere skal få en femmer!
Elskelig. Det er ikke så mye annet man kan konkludere hva anger den trestemte, hyperharmoniserte sukkerpopen med mer enn et snev av mild sårbarhet som vi jevnlig får fra de tre bergenstuppene.
At de tilsynelatende fragile sanglerkene også har gitt platebransjen fingeren ved å gi ut platene sine på sitt eget selskap viser bare hvilken styrke og stamina de besitter.
Lite føltes i det hele tatt mer fortjent enn da trioen i fjor stakk av med Spellemannsprisen for beste popgruppe. Noe som også fikk positive følger for forrigeplata «Air». Den kom hendig nok like etter, og solgte seg raskt opp til en fin gullplate.
Produksjonsmessig er det denne gangen bittelitt mer blipp-blopp og fiksfakserier enn vi er vant med, men fortsatt er det selvsagt Ephemerasoundet som står i høysetet - vevre popmelodier fremført med en strøm av underharmonier tilsatt kledelige tekster.
På den ene siden kan man saktens innvende at det hadde vært moro med noen virkelige overraskelser fra Ephemera på dette stadiet - vi vet veldig godt hva vi får nå.
På den annen side er det kanskje nettopp dette vi elsker med dem. Hvem vet?