- Hjemme i Norge spiser vi små menn når vi skal kose oss med noe søtt, sier Inger Lise Størksen (25) til Dj Emi Kakamatos småmåpende ansikt.
Tre sterke, smarte forretningskvinner er på tur. Bergensbandet Ephemera dumpet sitt multinasjonale plateselskap, startet sitt eget og brøytet seg rydning på hitlistene. Denne uken møtte de skjelvende fans - på den andre siden av kloden. Ephemera - de tre døgnfluene som har klamret seg til livet i ni imponerende år, har lagt halve jordkloden bak seg og sitter i et trendy radiostudio i den gamle keiser- og kulturbyen Kyoto. Gitaren er litt småsur på A-strengen, jentene er ikke bare døgnfluer, men også døgnville, og nå spør DJ'en om de kan bruke spisepinner, om de gjør make-upen sin selv, hva slags klær de liker, om de shopper sammen - og altså om hva slags søtsaker de liker. - Seig emenn, sier de tre bergensjentene og lærer Emi Kakamato å si snop. - Snup, gjentar hun og smiler sitt søteste japanske smil. Hun behandler Ephemera som et ekte jenteband og gir dem ekte jentebandspørsmål. DJ Emi er en av 30.000 japanere som har falt for Bergens mest eksotiske eksportvare for tiden.Historien om P3-favorittene, kritikeryndlingene og Spellemannpris-vinnerne begynner på en barneskole i Laksevåg i Bergen for 20 år siden. Jannicke Larsen og Christine Sandtorv er seks år og begynner i samme klasse. Sammen utvikler de sitt eget språk og påstår at de kan fly når de spiser puffet ris. Hos pianolærer fru Jensen sitter de mest under flygelet, og i Nygård kirkes barnekor lærer de seg å synge sammen. - Jeg tror vi rett og slett var utrolig rare, sier Jannicke i dag.
På ungdomsskolen kom denett år yngre Inger Lise Størksen med i gjengen, og det var med utspring i tensingkoret på Laksevåg at jentene innledet sitt harmoniske samarbeid. - Det var i dette miljøet vi ble bygd opp og fikk tilbakemelding. Vi lærte å synge, kore og gjøre soloopptredener, sier Inger Lise og Jannicke. - Et miljø som ga trygghet, og som lærte oss til å få troen på oss selv, legger Christine til.Ephemera ble født i de dagene da guttene som opprinnelig var med i bandet, fysisk ble utestengt fra øvingslokalene fordi gitarsoloene deres var i ferd med å overdøve jentenes musikk. Det var første gang Ephemera viste muskler. Neste gang var da de dumpet sitt multinasjonale plateselskap og startet sitt eget.
Osaka er en urban uskjønnhet. Men inne fra klubben Patapata de la salsa i kjelleren på det store Imperial Hotel høres den pure vellyden som får Ephemeras kritikere til å tenke på regndråper, bølger og vind i trærne. Gitarer, keyboard og klokkespill er selvbåret av jentene hit. Hele veien har trioen trengt seg inn i overfylte tog og T-baner på ekte Japan-vis for å komme seg frem. Limousinfaktoren er usedvanlig lav, og hotellrommet er på størrelse med en kubås.Men den ørlille følelsen av stjernestatus kommer til jentene i møtet med noen av de mest euforiske fansene. Sekretærene Ikuko Nakano (23) og Eri Hatada (23) skjelver av ærefrykt over å møte sine store heltinner fra Norge. - Musikken deres er avslappende, glad, søt og hjertelig, sier de to til VG. Nå håper de at de en dag kan reise til Norge og høre Ephemera der.
Tre dager senere dukker de to jentene opp i den gigantiske platebutikken HMV i Tokyo, der bergenstrioen gjør en liten livekonsert. Der har de med seg bilde og fanbrev og får møte Christine, Jannick og Inga - som de blir kalt i Japan - bak scenen. Klemmen er så helhjertet at Inger Lise får tårer i øynene. - Det er dritgøy å være litt poppis, sier hun.Yuco Nakajima (17) har tatt seg fri fra eksamenslesningen og er kommet for å høre sitt favorittband Ephemera. Hun er ung jente i en av verdens hardeste utdanningssystemer. Kun to avslutningseksamener vil avgjøre om hun kommer inn på universitetet. Når hun begynner der, er eksamenene så harde at om hun tillater seg mer enn fire timers søvn om natten, har hun ingen sjanse til å klare dem.
Til tross for lesepresset har hun brukt fritiden sin til å designe Ephemeras hjemmeside for japanske fans. - Jeg liker musikken deres fordi jeg ikke kan finne noe lignende i Japan. Den er sensitiv og delikat, egentlig perfekt å lytte til når jeg sitter barnevakt, sier Yuco, som får møte Kagero backstage. Kagero er japansk og betyr Ephemera, eller døgnflue. Yuco lar lekselesingen være denne søndag ettermiddagen og henger i hælene på Ephemera opp gaten til Tokyos ekstreme moteslavedistrikt, Harajuku. Der, i Yoyogi-parken, står goth-babene med sitt tuperte heksehår og flagrende svarte klær sammen med piker i forvokste skoleuniformer som står og knuger de små bamsene sine.Å være «Big in Japan» har sin helt egen tallverden. Landets mestselgende plateartist for tiden er den kvinnelige r&b-musikeren Hikaru Utada, som har solgt syv millioner album. Nå lanseres hun på Def Jam i USA. På annenplass følger dance-musikeren Ayumi Hamasaki. Hun har solgt tre millioner plater. Den russiske liksomlesbiske gruppen T.A.T.u er de mest populære utenlandske artistene i Japan nå, med en million solgte CD'er. Ephemeras 30000 er som litt bergensk ettermiddagsregn i det store Stillehavet. - Men jentene vokser seg større på en organisk og sunn måte, mener Mike Gething. Han er jentenes engelske manager, og følger dem under hele Japan-turen.
Det var på grunn av hans kontakter i Japan at Ephemeras andre album «Sun» ble lansert i verdens nest største økonomi i 2001. «Balloons & Champagne» kom ut i Japan i 2002 og «Air» i mars i år. Alle kontrakter er lisensbaserte. Ingen får eie Ephemera noe sted i verden. Friheten og deres egne inntekter er ikke til salgs for storpromotering og raske gevinster. - Vi begynner i det små og lar ballen rulle, sier Inger Lise, som er platedirektør for deres eget Ephemera Records. Det var derfor hun, Jannicke og Christine sa nei til en kontrakt i England nylig. Den lovet verdenslansering over flere år. - Da kontraktforslaget kom, virket det som de ikke hadde lyttet til et ord av det vi sa til dem. Det er mye loving og lyging i denne bransjen, mener Ephemera-jentene.Ephemeras aller største fan er en mann på snart 40 år som heter Petter Sandtorv. Han er Christines storebror og til daglig aksjemegler. I Japan bruker han vinterferien sin til å være reiseleder, og hjemme har han solgt golfmedlemskapet sitt for å bruke mer fritid på gruppen, som han har så stor tro på. Siden de tre jentene på grunn av uenigheter brøt med plateselskapet BMG etter debutalbumet «Glue» i 1998, har han vært rådgiver for de unge jentene i forretningsspørsmål. - Det var i de årene at vi var litt på leit, at Petter kom inn i bildet. En kveld inviterte han oss hjem og viste oss plansjer der det sto: «Hva vil Ephemera? Hvor vil Ephemera?» osv., forteller Inger Lise.
Ikke lenge etterpå startet jentene eget firma, eget plateselskap, fortsatte å lage varen sin, musikken, og sørget for å selge den selv. Mens artister som selger gjennom plateselskaper, i gjennomsnitt sitter igjen med 12 prosent av plateinntektene, kan Ephemera ta inn 60 prosent. «Sun» ble det første albumet på eget selskap, finansiert med lån av venner og familie.- Låneavtalen var snill. Hvis platen ikke solgte, skulle jentene slippe å betale tilbake lånet, forteller Petter Sandtorv. Ephemeras siste album, «Air», har bidratt med en million kroner til jentenes firmakonto, bare i Norge. - Jobber man langsiktig med noe og samtidig har noe å fare med, så vinner man frem til slutt, sier superfan og storebror Petter.
Han fikk helt rett.