EEUPHMERA, EEPHMERA,
Emhemera, Epherma, Ethemera ... trioen har fått mange til å snuble i stavekontrollen
de siste ti årene. Bergens Tidende er innvilget audiens hjemme hos Christine Sandtorv på
en sjelden fridag for de tre. Christine, som har samlet på feilstavinger av bandnavnet,
har kokt kaffe, som Inger Lise Størksen nipper fornøyd til, der hun sitter under et pledd
i sofaen. Ved siden av henne har Jannicke Larsen funnet frem en medalje og en gymsokk.
- Medaljen er for å bevise at Inger Lise og meg har vært skikkelig god i fotball, fastslår hun. «Sun cup 1992» står det på bronsemedaljen. Gymsokken er en snodig, intern Ephemera-vits. Den dukket opp en gang på ungdomsskolen, da Jannicke og Christine hadde gym sammen. En av dem fant en sliten, flat, ekkel gymsokk. Og lurte den i sekken til den andre. - Så ventet du noen uker, til den andre akkurat hadde glemt den, og lurte den i sekken hennes igjen, gliser Jannicke.
- Jeg fant den plutselig her forleden igjen, for første gang på ti år. Det betyr vel egentlig at jeg har tapt, ler hun.
DEN OFFISIELLE fødselsdagen er 20. november 1994. De hadde sunget sammen før, men det var da de ble band. Under en måned senere gjorde de sin første innspilling på Lærerhøyskolen. De kopierte kassetter og delte ut til venner og familie som julepresanger.- LaAaAaAaAa! Jannicke parodierer seg selv som tenåring, med dyp skjelvestemme. - Det var nokså ukontrollert, medgir Inger Lise. Men jentene gjorde inntrykk overalt de viste seg frem. Enten det var på Eggstockfestivalen, eller på TV 2s «Ultraviolet», der jentene fikk TV-debuten sin sommeren 1995. Artig nok ble det kortlivete underholdningsprogrammet fra Bergen på mange måter kimen til den første suksessen: Impresariobyrået Artistpartner så dem nemlig på TV 2. Vips hadde de managere. Artistpartner koblet dem med BMG. Vips hadde de platekontrakt. I alle fall nesten. - Jeg hadde snakket med dem på telefonen, vi snakket om hvilke steder jeg pleide å gå ut og sånn, og jeg sa Garage og Hulen, og... jeg tenkte ikke over at jeg ikke var atten år gammel, sier Inger Lise.
Da kontrakten kom på bordet, vitset BMG-folkene om bandet der en av gutta bare var søtten, og måtte få mamma til å skrive under, tenk det, haha. Inger Lise lo tappert og unnskyldte seg. - Jeg gikk ut på do. Og holdt på å begynne å grine, ler hun.
MEN ALT ORDNET SEG. BMG lot Inger Lise bli atten før de signerte kontrakten. Og jentene fullføre et år på folkehøyskole før de ble sendt i studio. BMG lånte dem en leilighet på Majorstua, under forutsetning av at de ikke hadde venner eller i alle fall ikke kjærester på overnattingsbesøk. Det var bare for de tre jentene, og Bjarte Ludvigsen. Poor Rich Ones-trommisen var assosiert medlem av Ephemera den gangen.- De var vel redde for at vi skulle bli gravide eller noe sånt, ler Jannicke. Jentene lovet å være snille, men leiligheten i Majorstua ble selvsagt en festbule, med kjærester og venner på besøk nærmest ustanselig. Det var i det hele tatt ikke alt BMG syntes var riktig for jentene som jentene nødvendigvis var like enige i. De ble sendt på mediekurs for å bli flinkere å bli intervjuet på radio. Det var for så vidt greit nok. Verre med BMGs stylist. - Vi var nok ikke mer sårbare enn andre attenåringer. Men det er ikke gøy å få høre at du tar deg bedre ut som en påfugl enn som deg selv, sier Inger Lise. Jentene følte seg ukomfortable, og forsøkte å fleipe det bort. - Vi sa at Christine så ut som en Ace Of Base-babe, forteller Inger Lise. - Da kommer det fra stylisten: «Jeg har faktisk stylet Ace Of Base», ler Jannicke.
- VI FIKK DEN BARE MIDT i trynet, vi kunne ikke se ut som vi gjør til vanlig, vi skulle jo se litt stilige ut på coveret og sånt. Men vi ville jo bare være dønn oss sjøl. Vi er fjonge nok, vi, ler Jannicke.I tillegg var det ikke enkelt å forholde seg til produsenter og folk utenfra som skulle ha sterke meninger om hvordan trioen skulle høres ut.
- Da vi gikk på folkehøyskole fikk vi høre så mange historier om band som hadde gått i studio og blitt skikkelig overprodusert. Vi var veldig fokuserte på at vi skulle holde på det vi hadde som var oss. Jeg tror vi så mer på produksjonen mer som fiende enn som venn, forklarer Christine.DEBUTEN «GLUE» BLE INGEN fiasko, men det var heller ikke den suksessen alle hadde håpet på. Jentene fikk spille på «Wiese» på NRK, og de fikk turnert en del. Men luften gikk litt ut av ballongen.
- Så ble nå det bruddet som det ble. Uten noe uvennskap. Men det var heller ingen fest, sier Inger Lise. - Da vi til slutt ba om å bli løst fra kontrakten føltes det nesten som om de var lettet, sier Christine. De neste fire årene prøvde jentene seg frem. Men det gikk trått. Har du blitt løst fra en platekontrakt, står vanligvis ikke selskaper i kø for å signere med deg.- JEG KAN HUSKE det var på et punkt hvor ting var i ferd med å flyte ut. Det var hardt å samle til øving, det var begynt å gå veldig lang tid fra det skjedde ting, sier Christine. Alt de trengte var et par puff. Et av dem kom fra produsenten Yngve Sætre, som de begynte å prøve seg frem hos. Sætre hadde mikset «Glue», og kjente jentene fra før. - Da fant vi fokus, det ble gøy igjen. Han har fortalt seinere at flere av kameratene hans ikke skjønte hva han så i oss. Men vi fikk veldig god kjemi etter hvert, både som venner og musikalsk. Yngve er flink til å høre små detaljer, ting som går andre produsenter hus forbi, forklarer Christine.
- YNGVE VAR EN AV de første som forsto hva vi gikk ut på, hevder Inger Lise. En annen som gjorde det, var Christines bror Petter. - Han så at vi hadde noe som ikke burde gå tapt. Så vi hadde et skikkelig voksenmøte hjemme hos han, og da ble eget selskap sparket i gang, sier Jannicke. - Vi var i utgangspunktet tre jenter som søkte vekk fra alt som hadde å gjøre med matte på skolen. Det å lage butikk var ikke den første tanken vår. Da var det godt med et push, at noen sa at det gikk an, sier Christine.
De ga ut andreplaten sin, «Sun», over fire år etter at debuten kom ut. På eget selskap, Ephemera records, med distribusjon av EMI. - Og Christine designet coveret. Dermed var Ephemera-fabrikken i gang, sier Jannicke med et smil. - Vi var nesten litt tante Sofie i starten. Gikk i studio klokken ni om morgenen. Ikke alt trengte å skje over en øl på Garage sent på kvelden, sier Christine.- DET VAR NOE SOM SKUFFET oss gjennom årene med bransjefolk. At ting gjerne skjedde over en øl. Vi lot oss ikke skremme av det, men vi så på det som en veldig uproff og useriøs side ved det hele. Lurte litt på hvorfor folk måtte være godt brisne før vi kunne diskutere business. Og så dukket gjerne ikke folk opp på møtene dagen etter, sukker Jannicke. - Og da tenkte gjerne vi også: Kanskje vi også skal bli litt brisen? Er det dette som er greien? Men vi skjønte jo fort at det ikke var det, ler Inger Lise. - Men det har snudd seg masse. Det er akkurat som om det har blitt lov til å ta det mer seriøst. Det var nesten omvendt da vi var yngre, sukker Christine.
Mer eller mindre gode råd får de også støtt. At jentene har skapt en liten minirevolusjon i norsk popmusikk, betyr lite når gutta har sett lyset en sen kveld på Garage. Bli tøffere! Mer country! Mer fuzz! Mindre fuzz! Nå! - Det kjipe er når folk synes sjøl de har så sinnssykt rett, at de liksom kan være strenge med deg. Jeg vet ikke hva jeg skal svare da, ler Jannicke. - Vi har fått mange gode råd også, da, påpeker Inger Lise. - Og vi har vett til å skille de gode fra de dårlige, sier Jannicke.
- DET AT VI ER TRE venninner gjør at vi i utgangspunktet står nokså sterkt rustet mot den typen ting. Ikke at vi skal legge for mye i det - men jeg tror folk har lettere å snakke til et rent jenteband enn det er for et rent jenteband å gå bort til gutter og gi råd. Men det har nok slått begge veier også. Vi har sikkert fått mer oppmerksomhet enn et rent gutteband som sang flerstemte harmonier ville gjort, sier Christine. Egentlig skulle ikke de tre jentene truffet hverandre i dag. I Ephemera-fabrikken er det sånn at arbeiderne får fri også fra hverandre på feriedager. Men Ephemera-jentene gjør akkurat som de vil, regler eller ikke. Og de vantrives ikke akkurat i hverandres selskap. Det er kanskje håp om en 20-års-jubileumssak om en ti års tid? - Om ti år? Jeg hadde tenkt vi skulle holde på i femti år til, sier Jannicke bråkjekt, når vi bryter opp. Og, forresten, gymsokken ... den er det Inger Lise som har nå. Tror i alle fall de to andre ...